Jeg sitter i Tulum i Mexico sammen med 61 andre og spiser middag og ingen sier noe. Ikke ett eneste ord. Det er «Silent Night» her i dag. De eneste lydene som høres er forsiktig klirring av tallerkener og bestikk, av bølger som slår på stranden og flippflopper som treffer heler idet de spretter opp i foten når noe går forbi.

Denne kvelden er faktisk noe av det jeg gledet meg mest til da jeg reiste på denne yogaturen. Det kommer kanskje som en overraskelse på noen som kjenner meg for å være skravlete. Men det betyr ikke at jeg ikke verdsetter stillhet.

Jeg prøvde å forklare datter min på 10 på telefon tidligere i dag at vi ikke kunne FaceTime som avtalt i kveld, og hennes spontane reaksjon var «stakkars deg mamma» og så «hvorfor det egentlig?»

Ja hvorfor det? Trenger vi å gå til en sånn ekstremitet å ikke snakke i det hele tatt på 24 timer? Hvorfor ikke bare snakke litt lavt, hviske litt?

Se for deg hvilken verden vi lever i. Når og hvor er det stille? Ordentlig stille. Kanskje p...

Den har blitt kortere siden jeg var barn, vesentlig, - men jeg syntes fortsatt den er for lang, - eller er det egentlig lov å si det høyt? Er det lov på si at jeg syntes det er for mye vinter i Norge. For vinter i Norge betyr én ting, - ut på ski!…enten du vil eller ei.

Jeg vokste opp i en sporty familie.

Foreldrene mine elsket å gå på ski og ville naturlig nok gi det videre til meg og søsknene mine. Hver lørdag og søndag. Vi snakker HVER lørdag og søndag. ” Løp opp bakken og hvil på toppen”.” Enda noen kilometer nærmere Skiforeningens merke, jenta mi”.” Hva blir det i år? bronse, sølv eller kanskje til og med gull!?”  Kvikklunsj og appelsin i sekken. Ja da, det var nok av fristelser for å få et lite barnesinn til å like langrennssporten.

Så mye av barneårene gikk jeg altså langrenn hver helg til stor glede for mine foreldre,- som vel håpet på – og sannsynligvis regnet med at holdt de ut lenge nok ville nok jeg òg like det. Intensjonen var nok god den, men til tross for eller på gru...

Jeg elsker vår og sommer. Det er tiden jeg kjenner jeg våkner til liv igjen etter vinterdvalen. Og det er vel ingen stor overraskelse akkurat, for noen har vel kanskje fått med seg at jeg ikke er superfan av vinteren.

Men det er én ting jeg ikke liker med våren og det er avisforsidene.

Da øker kroppspresset mer enn ellers og jeg syntes det er spesielt rettet mot oss jenter. Vi får tredd nedover hodet dag ut og dag inn hvordan vi bør se ut for å være tiltrekkende, suksessfulle mennesker som har kontroll.

«Sånn får du drømmekroppen», «Hvordan få flat mage», «Si farvel til appelsinhud»

Dette er et fokus og en beskrivelse av kvinnen som om vi kun er kroppen vår! At det er den som forteller om du er et bra menneske eller ikke.

Og du skal ha et ganske avslappet forhold til kroppen din eller ryggrad av stål for ikke bevisst eller ubevisst sammenligne ditt eget utgangspunkt med samfunnets fasit av den perfekte kropp.

For hva er egentlig den perfekte kropp?

For meg er det en kropp ...

I går ble jeg intervjuet av en avis om det å være introvert, noe flere enn man kanskje har trodd tidligere er.

Det var fantastisk å få tilbakemeldinger på intervjuet, men litt trist også.

For hvorfor opplever så mange det vanskelig å få være sånn vi er født?

Hvorfor føler mange at de trenger å være kulere, mer sosial, mer teamworker, mer «på» enn det som faller seg naturlig?

Er det ikke det som gjør samfunnet og verden spennende, at vi utfyller hverandre?  

Hvorfor ser man ikke kvaliteten i alle slags personligheter?

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har blitt beskrevet som sær, sjenert, sosialt usikker, ja til og med overlegen.

At det har vært vanskelig å forstå seg på meg, og det kan ikke vært lenger fra sannheten spør du meg.

Jeg er vel ikke sær hvis jeg setter mine egne grenser og har ryggrad nok til å følge dem?

Jeg er vel ikke sjenert selv om jeg ikke skravler konstant og har en mening om alt mellom himmel og jord?

Jeg er vel ikke sosialt usikker selv om jeg fore...

Vi har alle roller i livet vårt. Det være seg i vennekretsen, i familien, på jobben, på trening ….

Det kan være en rolle vi har tatt på oss selv og er fornøyd med, eller en vi kanskje litt ufrivillig har blitt tildelt av omgivelsene på bakgrunn av oppførselen vår.

Er du den morsomme i vennekretsen som alltid har en kommentar på lur eller finner på noe gøy?

Eller den mammaen som bestandig har ting på stell, - eller ikke?

Muligens er du kollegaen som somregel ligger litt bak på?

Eller studenten som streber og ikke har noe liv?

Vi har ikke nødvendigvis den samme rollen på jobben som vi har hjemme.

Kanskje er du et arbeidsjern på jobb men sniker deg litt unna hjemme.

Men har vi først fått en merkelapp av omgivelsene våre skal det ganske mye til å forandre på den. Derfor syntes jeg det er deilig når jeg reiser alene og møter folk. Ingen vet hvem jeg er, hva jeg gjør, hva historien min er, hva mine gode og dårlige sider er. Jeg kan presentere meg og det eneste de vet er det jeg ve...

Husk den lille piken.

Hun som var så sjenert at hun mistet stemmen da hun måtte lese høyt på skolen.

Hun som slet med å finne sin plass i barndommen.

Hun er der fortsatt, bare godt kamuflert.

Hun har bare lært seg å ikke være så sjenert.

Hun har lært at motgang gir styrke.

Hun har lært å leve med at ikke alle er enig hennes valg.

Hun har lært at hennes liv er det eneste rette for henne.

Hun har funnet sin balanse.

Hun har funnet sin styrke og sin stemme ved alltid å være ærlig.

Hun har lært at man aldri må gi seg.

Hun har lært seg å være annerledes.

Men husk den lille piken.

Hun er der fortsatt.

Vær snill med henne.

Del med meg hvilken side ved piken i DEG er det samfunnet og livet har slipt bort?

:) Henriette

PS - Jeg vil gjerne høre fra deg.

Kommenter under og del gjerne siden om du liker denne.

Jeg leste et sted at det å ta det med ro, leve langsomt blir ofte sett på med like øyne som å være sykemeldt, arbeidsledig, NAVe eller at man rett og slett ikke er så ettertraktet,- og jeg kjenner det koker i meg.

Hva er det som er så ettertraktet med å jobbe seg syk, å være så buzzi at skilsmissen hamrer på døra for det aldri er tid til å gjøre noe sammen. At vi jobber oss så slitne at en middagsinvitasjon føles som et ork? Hvorfor skal vi måtte stå skolerett ovenfor hverandre med alt vi gjør for å virke fremgangsrike og suksessfulle? Hvorfor handler mye av samtalene om hva vi har og ikke om hvem vi er.

Grunnen til at det koker er for jeg har selv vært der. Som freelancer slengte jeg rundt fraser i stille perioder om " nei, jeg har forskjellige baller i lufta, vi får se hva som lander" -isteden for å være ærlig med at nå er det litt stille og håper det tar seg opp. 
Hva var jeg så redd for at de skulle tenke? At jeg var ferdig!Som et eksperiment en gang på en premiere, hvor man i hv...