Stillhet er mektig

Jeg sitter i Tulum i Mexico sammen med 61 andre og spiser middag og ingen sier noe. Ikke ett eneste ord. Det er «Silent Night» her i dag. De eneste lydene som høres er forsiktig klirring av tallerkener og bestikk, av bølger som slår på stranden og flippflopper som treffer heler idet de spretter opp i foten når noe går forbi.

Denne kvelden er faktisk noe av det jeg gledet meg mest til da jeg reiste på denne yogaturen. Det kommer kanskje som en overraskelse på noen som kjenner meg for å være skravlete. Men det betyr ikke at jeg ikke verdsetter stillhet.

Jeg prøvde å forklare datter min på 10 på telefon tidligere i dag at vi ikke kunne FaceTime som avtalt i kveld, og hennes spontane reaksjon var «stakkars deg mamma» og så «hvorfor det egentlig?»

Ja hvorfor det? Trenger vi å gå til en sånn ekstremitet å ikke snakke i det hele tatt på 24 timer? Hvorfor ikke bare snakke litt lavt, hviske litt?

Se for deg hvilken verden vi lever i. Når og hvor er det stille? Ordentlig stille. Kanskje på havet hvis du har muligheten til å komme deg dit eller i skogen. Men da holder det ikke med Frognerseteren til Kobberhaugshytta , for det er som å gå på Karl Johansgate en lørdag. Nei da må du langt inn i skauen.

De fleste av oss starter dagen med å vekkes av en vekkerklokke. Kanskje ikke den hyggeligste måten å starte dagen på men vi er i gang. På vei til jobb med bil eller trikk er det tuting, brumming av motor, mennesker som skravler, telefoner som ringer. Og i løpet av dagen forsetter vi å bli bombardert av lyder vi ikke lenger hører. Ørene og hjernen vår filtrerer de ut for å skåne oss. På cafeer og i butikker er det bakgrunnsmusikk vi heller ikke hører. Jobben krever sin dose av prat enten det er direkte eller indirekte som sosialt samvær med kollegaer.

Så bærer det hjem. Noen hissige bilister på denne tiden av døgnet forårsaker litt høyere tuting kanskje, du slå ihjel køkjøring med litt radio. I matbutikken høflighets prates det med foreldre til venner av barna eller andre bekjente, og vel hjemme god og mett etter middag slåes kvelden kanskje ihjel med tv-titting , litt mer høflighetsprat med naboen på kveldsturen med bikkja og før du natter er det litt surfing på sengekanten. Det var den dagen gitt. Nesten ikke et øyeblikk uten stimulans, uten lyd. Og de lydene du trodde hjernen filtrerte ut så du kunne overleve … Den klarer den ikke helt. Det merkes først når man virkelig opplever stillhet og hva det vil si.

Jeg har vært meg på «Silent Night» èn gang før på Hawaii og det var mye sterkere enn jeg kunne forestille meg

Kanskje lett å tro at alle forsvinner inn i sin egen lille boble, at det nesten blir som mediterer, at man er tilbaketrukket, men det kunne ikke vært lenger vekk fra sannheten av hvordan jeg opplevde det

Jeg føler meg ekstremt tilstede, og i stillheten virkelig ser jeg mine medmennesker ikke bare hører de. De andre sansene må spisses  for å oppleve de. Jeg ser øynene deres, holdningen, energien og tilstedeværelsen min strekker seg langt utover det.

De få lydene som er blir skarpere og sterke, omgivelsene får klare farger, jeg kjenner smaker og teksturen av maten min på en helt annen måte.

Når vi mister en av sansene våre må de resterende skjerpes. Ved frivillig å skru av en av sansene skjer det automatisk.

Hver lille lyd blir nesten ubehagelig skarp. Kniven som faller i gulvet som jeg ellers ikke ville lagt merke til får all min oppmerksomhet. Glasset som klirrer. Men også nydelige lyder jeg ellers ville gått glipp av. Lyden av vannet som klukker i bassenget, en båt som tøffer i det fjerne. Lyder som gjør meg glad.

Man trenger ikke være alternativ, usosial eller mørk til sinns for å tidvis ønske og oppsøke stillhet.

Men man risikerer nok å bli sett på som litt snål hvis man ikke ønsker å skravle, har lyst til å ta kveldsturen for seg selv eller bare sitter og glo ut i luften.

I dagens samfunn fyller vi stillheten med lyder og sysler for å slippe og konfronteres med øyeblikk av ingenting, slippe å forholde oss til det som kommer til overflaten når ikke noe annet skjer.

Stillheten er mektig og jeg har ikke problemer med å forstå at noen nesten kan frykte den, frykte hva den skjuler, hva den vil avdekke av tanker og følelser.

Men for meg er det magi i stillhet. Så ikke frarøv deg selv den opplevelsen av frykt. Bli heller venn med den.

Begynn i det små.

Prøv å gå kveldsturen med bikkja alene, uten telefonen.

Skru av tv, tenn i peisen og glo inn i flammene.

La radioen være av på vei til jobb og kjør en annen rute enn du pleier, så du må bære tilstede.

Ikke ta telefonen hvis den ringer.

Så sitter jeg her i stillhet. Andre kvelder ville det vært fullt av kakling og latter, som og er deilig. Men i kveld er det en helt annen stemning.

Én ligger og ser opp på stjernene.

Én tar seg et kveldsbad.

Noen drikker te og andre rusler på stranden.

Vi er alle så redde for ikke å gjøre nok, være nok, bidra med nok, ha noe å komme med. Men vi er alle nok bare ved å være.

Les mer om stress og stillhet her.

:) Henriette

PS - Jeg vil gjerne høre fra deg.

Kommenter under og del gjerne siden om du liker denne.