Ensom på innsiden

I går ble jeg intervjuet av en avis om det å være introvert, noe flere enn man kanskje har trodd tidligere er.

Det var fantastisk å få tilbakemeldinger på intervjuet, men litt trist også.

For hvorfor opplever så mange det vanskelig å få være sånn vi er født?

Hvorfor føler mange at de trenger å være kulere, mer sosial, mer teamworker, mer «på» enn det som faller seg naturlig?

Er det ikke det som gjør samfunnet og verden spennende, at vi utfyller hverandre?  

Hvorfor ser man ikke kvaliteten i alle slags personligheter?

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har blitt beskrevet som sær, sjenert, sosialt usikker, ja til og med overlegen.

At det har vært vanskelig å forstå seg på meg, og det kan ikke vært lenger fra sannheten spør du meg.

Jeg er vel ikke sær hvis jeg setter mine egne grenser og har ryggrad nok til å følge dem?

Jeg er vel ikke sjenert selv om jeg ikke skravler konstant og har en mening om alt mellom himmel og jord?

Jeg er vel ikke sosialt usikker selv om jeg foretrekker mindre menneskegrupper fremfor store selskaper?

Jeg er vel ikke overlegen hvis jeg holder meg litt i bakgrunnen og er stille?

Jeg er vel ikke vanskelig å forstå seg på bare fordi jeg ikke ler høflig av dårlige vitser?

Tenk hvor mange som må sitte i åpne kontorlandskap hver eneste dag, men som ville vært mye mer produktive hvis de fikk jobbe alene.

Og hvor mange elever som må jobbe i grupper på skoleoppgaver, men som ville levert mye bedre hvis de fikk gjøre det alene.

Tenk alle som sier ja til selskapeligheter de egentlig ikke har lyst til fordi de er redde for å bli oppfattet som kjedelige og ikke bli invitert igjen.

Tenk så mange som ikke lever det livet som er rett for dem, det være seg å kunne gå på kino alene, reise alene, sitte på cafe alene i frykt for å bli sett på som venneløs og ensom.

Tenk hvor mange som sliper kantene sine, som filer bort personligheten sin i frykt for å fremstå som noe annet enn det idealet samfunnet har bestemt er riktig, det perfekte utadvendte menneske.

Er jeg alene om å syntes at det er fryktelig trist?

Og la meg bare presisere. Det å være introvert har ingenting med å være depressiv, humørløs eller sjenert å gjøre.

Det har ingenting med at man ikke liker å ha det gøy eller omgås mennesker.

Det har som regel ingenting med at man mangler mennesker som er glad i en heller.

Men får man ikke være det menneske man er født til å være på denne jord blir man ensom.

Må man fake seg gjennom dagene i frykt for reaksjonene for hvem man egentlig er, ja da blir man ensom.

Jeg er ikke lenger ensom på innsiden, og det er ene og alene fordi jeg har stått på mitt.

Jeg har stolt på meg selv og min væremåte.

Jeg har kjent at det er det eneste alternativet for meg.

Jeg har gitt f.… i hva andre har ment om meg, mitt og mine valg.

Jeg har levd mitt liv for meg, som meg.

Men det har ikke vært lett og jeg har ikke møtt mye aksept.

Mest fordi det er så tabu å snakke om at man er introvert tror jeg.

At man da blir lett sett på som litt rar, litt alternativ og kjedelig.

Det er så lett å bli redd for alle feil persepsjonene av denne personlighets typen.

Det høres så kjedelig ut. Ingen gidder å henge med en introvert vel?

Men hadde de bare giddet, hadde de hatt litt tålmodighet, hadde de hatt tryggheten av å ha en ikke A4 person ved sin side, uten å bli vippet av pinnen, hadde de sett hvilken kvalitet introverte mennesker besitter. Hvor spontane, glade og faktisk morsomme de kan være.

Og så er det jo ikke sånn at vi er enten eller.

Alle er litt begge dele. Litt introvert og litt utadvendt.

Del med meg hvordan du opplever å kunne være deg fullt og helt i livet ditt.

: ) Henriette

PS - Jeg vil gjerne høre fra deg.

Kommenter under og del gjerne siden om du liker denne.