Henriette Lien | Trygghet vs ærlighet - Henriette Lien
image

Trygghet vs ærlighet

Hvor lett er det ikke å tro at andre glir gjennom livet uten de store utfordringene. Ikke så store humper i veien. «Ihvertfall ikke så store som mine», tenker man kanskje. Men det har jeg ikke noe tro på. Det jeg derimot tror på og er skyldig i selv er at vi skjuler visse sider, hendelser og episoder fra de rundt oss i frykt for å bli dømt, for å bli plassert, for å bli snakket om.
Det meste i mitt liv er jeg ytterst takknemlig for. Familien min, venner, jobb, feriemuligheter, opplevelser… Jeg lever på alle måter akkurat det livet jeg ønsker.
Men de siste 3 årene har likevel for meg vært en følelsesmessig berg og dalbane. Mest fordi jeg ikke har visst hva som har vært galt, hva som har vært i ubalanse. Jeg har opplevd et HelseNorge på sitt mest arrogante, med en totalt fraværende interesse til å finne ut hva som kan være galt med en pasient,- altså meg, med null nysgjerrighet eller ønske om å strekke seg, søke nye veier når svaret ikke står i «Legenes A,B,C». Når ikke antibiotika, Paracet eller andre piller kan fikse det.
Det startet en vakker dag for 3 år siden. Jeg var hos min frisør, som jeg har hatt i over 20 år, en som kjenner håret mitt like godt som sin egen bukselomme.
«Du har veldig mye løse hår i hodebunnen, Henriette. » OK, har jeg det? Ja ja. Det er jo nok å ta av smilte jeg og penset samtalen over på mer spennende ting.
Men det var starten på et mysterium jeg ennå ikke har svaret på.
Vi mister jo alle hår når vi grer oss, når vi vasker det osv og med den mengden jeg er født med er jeg vandt til å miste kanskje litt større mengder uten å reagere, men kjære vene….
Fra september til februar det første året kunne jeg dra ut laser med hår hele tiden, jeg tettet sluket i dusjen med hår hver gang jeg vasket det, det så ut som vi hadde skaffet oss en Golden Retreaver ikke en Schnoodle i møblene.
Jeg ymtet frempå til de runder meg at » jeg mister veldig mye hår…» Men med den manken jeg fortsatt hadde tok ingen det veldig alvorlig. I februar, like brått som det hadde begynt stoppet det og jeg pustet lettet ut. Tenkte at det var vel bare en periode og innen sommeren kom hadde jeg glemt hele opplevelsen.
Så kom september og håret begynner å falle ut igjen, andre år på rad. Siden det håret jeg allerede hadde mistet året før ikke hadde fått tid til å vokse ut ennå hadde håret mitt ved juletider blitt over halvert i tykkelse. Jeg fikk panikk. En ting er av ren forfengelighet, at jeg ønsker å ha hår på hodet, en annen ting er at jeg ER liksom stort bustete hår,- men det jeg mest uroet meg for var at dette skjer ikke uten at det er noe galt. Kroppen prøvde å si ifra om noe.
Jeg følte fortsatt ikke at noen tok det på alvor. Ikke de rundt meg ( de syntes jeg fortsatt hadde mer hår enn folk flest) og hvertfall ikke legene. En presterte å avfeie meg med » Nei du vet, det er jo sånn som skjer av og til»,- uten å ta noen flere blodprøver, uten å grave og spørre meg litt om hvordan jeg levde, om jeg stresset, kosthold , konferere med andre lege. En hårspesialist lirte av seg noen morsomheter om at mange av hennes pasienter ville drept for den mengden hår jeg hadde. At jeg virkelig ikke hadde noe å klage over.
Ja det er mulig det, at noen har det verre enn meg, men det er jo tydeligvis noe i min kropp som ikke har det så bra, noe som mangler ett eller annet, som er i ubalanse.
FINNES DET EN LEGE SOM ER INTERESSERT I Å FINNE UT HVORFOR ALT HÅRET MITT FALLER AV MEG??!! SOM IKKE GJEMMER SEG BAK FASTLEGEORDNINGEN! SOM GIDDER Å TENKE UT AV BOKSEN?!
Tydeligvis ikke. Jeg hadde allerede søkt mye på nettet, begynt å bruke noe naturpreparater, andre hårprodukter, var ekstremt nøye på kosthold, ikke stresse, søvn, sette grenser … mens håret fortsatte og dale ned i skjul.
For å gjøre en relativt lang historie litt kortere så fortsatt det sånn ett år til. Det stoppet igjen i februar som årene før og begynte igjen september. For tredje år.
Jeg hadde gitt opp å få hjelp av legene. Det var tydeligvis ikke i interessant nok tema. Jeg gikk med hestehale eller håret i topp 24/7 så ingen skulle merke hva som var iferd med å skje. Selv når jeg var alene hjemme. Jeg orket ikke forholde meg til den pistra som hang der bak. Det som en gang hadde vært en løvemanken, som nesten hadde vært mitt varemerke. Daglig vurderte jeg om jeg bare skulle klippe meg kort og late som jeg ønsket en hårforandring.

Disse tre årene fikk meg veldig til å tenke. Tenke på hvor mye vi definerer både oss selv og andre ut i fra utseende. Enten det er uoppnåelige modellkropper, hvor trente og stramme vi er, hvor godt vi holder oss eller hvor tykt hår vi har. At vi tror st noe av dette forteller oss noe om menneske bak.
Men når det kommer til stykke sier ingen av disse tingene noe som helst om hva slags mennesker vi er. Om vi er snille , omtenksomme, om vi tørr å drømme, være ærlige. Det eneste denne «kroppsdressen» som pakker inn sjelen forteller oss om hverandre er hvor mange timer i uka vi prioriterer på Elixia, hvor lite vi unner oss for å ha den uoppnåelige kroppen, hvir glad vi er i godteri og hvor stor risiko vi er villig til å ta ved å sprøyte ungdomskilder inn i ansiktet. Den sier ikke en skitt om hvem du er, hva som gir livet ditt glød, hva som får deg til å stå opp hver dag, hvor kjærligheten din ligger.
Det er igjen august, på fjerde år. Det har ikke falt noe ut siden februar men jeg holder pusten. Jeg er ikke så glad i september lenger og får litt vondt i magen når jeg vet at den nærmer seg. Jeg er ikke så sikker på hvordan det vil gå.
Men det jeg er sikker på er at alt vil falme. Huden vil bli slapp, håret vil bli grått, rompa vil bli myk og lårene slappe. Til slutt vil alt og alle falme,- men kun på utsiden. For inni vil vi forsette å skinne. Personligheten din, sjelen din. Den er ikke avhengig av plettfri hud, spretten stuss og lange ben for å lyse opp. For å leve et rikt og meningsfullt liv.
Vi begrenser oss selv og hverandre ved å definere ved utseende. Ved å konkludere. Vi går glipp av det viktigste. Menneske.
Jeg ER ikke tykt hår. Jeg HAR tykt hår. Jeg ER ikke valkene eller strekkmerkene mine. Jeg HAR det.
Så lå oss begynne å se hverandre i øynene. La oss gi oppmerksomhet til den som bor der inne, uavhengig hvordan » huset» ser ut. Det er ikke interessant.
Jeg har mine teorier på hvorfor de siste tre årene har vært som de har vært, og jeg venter i spenning på september…  ?

Sendt fra min iPad

Stikkord